Teller vitne utsagn?

Samme dagen som Sara R tok ambulansesjåføren i forsvar, ringte jeg en av landets beste skribenter og en personlig venn av SIIS. Vi spurte Iffit pent om hun kunne reagere på dette. Det tok ikke lang tid før jeg fikk svar! 

SIIS;Her må du komme med ett innlegg. Det haster galskapen er ute av kontroll!!!!

Iffit; hva i helvete er det som skjer???Majorans innlegg og sara rasmussen???

må det alltid innvandrere til for å gi nordmenn den nikkende bekreftelse at det er greit å kalle oss neger eller forlater oss blodig i parken?? FUCK FUCK FUCK FUCK

SIIS; Du må ta opp kampen mot galskapen Iffit, du må sende inn ett innlegg!!! 

Iffit; i know i have but it seems that they want to continue supporting the ambulance guysbecause "then virkelige siden av sannheten har ikke kommet fram" But dont despair - we willbattle on :)

Det gikk ett par dager før vi fikk en sms, hvor det stod "løp kjøp dagsavisen side 34 jeg har skrevet ett innlegg om SNURREBASSER!" 

Her kommer Innlegget;

I fredagens utgave av Ny Tid tar Ali Farah et sterkt oppgjør med Erik Schjenken, en av ambulansesjåførene som tok avgjørelsen om å forlate ham med hjerneblødning i parken. Brevet var svært personlig og direkte. Farahs kritikk var ikke bare rettet mot ambulansesjåførene, men var også et oppgjør med strukturell rasisme og holdningsarven etter kolonialismen. Med sterkt ladete ord gikk Farah til kraftige angrep på det han anser som årsaken til at han ble forlatt i Sofienbergparken – det vil si indoktrinering av flere generasjoner til å tro at svart afrikanere er mindre verdt.  

En del har reagert med vantro på Farahs kronikk, men det er viktig å klare å lese gjennom linjene. Med litt innsikt, bør vi klare å forstå at det som kommer til uttrykk er sinnet fra en familiefar som først har blitt sviktet i parken, senere av Helsedirektoratet. I tillegg har de siste dagenes internettstorm av støtteerklæringer til ambulansepersonalet og avfeiingene av rasisme som årsaksforklaring, også preget Farah.

Hva var det som fikk folkeopinionen til å snu, og til plutselig å avfeie rasismebeskyldningene? Det hjerteskjærende intervjuet i A-magasinet med Schjenken om søvnløse netter, selvmordstanker og hjelpeløsheten over å ikke kunne forsvare seg i pressen? Det er tydelig at det ikke er samvittighetskvalene ved å forlate en hardt skadet pasient som plager Schjenken mest i intervjuet, men konsekvensene saken har fått for hans eget liv. Det er ingen tegn til anger, bare beklagelse over at saken har ført til han er blitt fremstilt som et symbol på den mørke siden av det norske samfunnet. En side mange ønsker å feie under teppet, inkludert Helsetilsynet.

Bildet av Farah stående men fortsatt blødende bak ambulansen, har også hatt sin effekt på hvordan folk tolker saken. Schjenken mener at det nye bildet er bevis på at ambulansepersonalet dro mens Farah fortsatt sto på beina, ergo at det var akseptabelt at de forlot ham blødende og forslått.

Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund reagerer også sterkt på at bildet ikke ble vist i media tidligere. Kokkvold mener den «viser en annen side» av hendelsen i parken – en side som vi ikke har blitt eksponert for tidligere. Sarah Azmeh Rasmussen har også kastet seg inn i debatten og foreslått en «æresoppreisning» til Schjenken. Æresoppreisning for hva da, kan man lure – for å ha sviktet i tjenesten? For å ha løyet i A-magasinet om at de hjalp Farah opp på beina og foretok en grundig medisinsk sjekk av mannen?

Det sjokkerer meg at mennesker som verken har lest saksdokumentene eller vitneavhørene i saken, kan bestemme seg for at saken ikke handler om rasistisk diskriminering, eller at ambulansesjåførene handlet riktig.

Lydopptak fra sjåførenes samtale med akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) den 6. august 2007 kl. 17.21, viser hvor grovt uprofesjonelt og fordømmende helsepersonalet og sentralen reagerte. Blant annet uttrykker Schjenken og hans kollega seg på en måte som viser at de er forbannet på grunn av at pasienten tisset på dem og ambulansebilen.

I det 2 minutter og 31 sekunder korte opptaket er de nærmest besatt av «snurrebassen» og «pissinga» til Farah. På en barnslig og sutrete måte sier de «[han] pissa på beina ... trekker fram snurrebassen (...) han blir ikke med uansett hvor hardt slag og tennene har gått (...) drar fram pikken og pissa meg på beina da går grensa mi». Språkbruken og måten de uttrykker seg på avslører manglende profesjonalitet, om ikke rasisme. I samtalen med AMK refererer sjåførene med avsky til vitnene i parken som «hippier og det ene og det andre».

Kommentarer rettet mot en blødende mann av typen «han kommer ikke til å dø», eller «din jævla gris», er utilgivelige. Disse modige ambulansesjåførene, som ifølge A-magasinet har hundrevis av kjøresaker bak seg, lar seg opprøre og skremme av synet av «snurrebassen» til Farah og «pissingen» hans. Man kan lure om de hadde reagert med avsky på synet av en etnisk nordmanns «snurrebass».

Like etter at ambulansen kjører fra parken ringer fotograf Caroline Drefvelin AMK og forteller stresset og opprørt: «Ambulansen snudde, men de gjorde ingen undersøkelse av ham i det hele tatt – det så jeg (...), men for meg virker det som et utslag av rasisme, jeg mener ikke å være kjip». En annen etnisk norsk kvinne, som tilfeldigvis er sykepleier, kan høres på et videoopptaket fra parken. «Dette er pur rasisme (…) skal vi anmelde de?» sier hun opprørt, mens en politimann ber om identitetskortet til en bevisstløs Farah. Det interessante her er at en rekke tilfeldige etnisk norske vitner, tre av dem med lang erfaring fra helsevesenet, oppfatter ambulansepersonalet som rasistisk, på et tidspunkt lenge før Kohinoor Nordberg står fram i media.

Det er derfor en grov feil å revurdere ambulansesjåførene samt AMKs rolle basert på et bilde, uten å vurdere vitneutsagn og fakta som ligger tilgjengelig. Et bilde som verken beskriver hendelsesforløpet, eller AMKs avgjørelse om å boikotte Farah mens han lå i koma på Legevakten. Å legge hovedfokuset på det enorme presset Schjenken opplevde i etterkant av hans avgjørelse, er både en fornærmelse overfor de pårørende, og overfor alle de sjokkerte vitnene i parken som fortsatt kjemper kampen om rettferdighet for Farah og Nordberg.